Da har jeg endelig fått mitt eget rom på hytten. Det krevde en del maling og litt frustrasjon, men jeg ble ferdig. Nesten. Jeg må fremdeles male kommoden, henge opp knagger og gardiner, og sette mitt eget preg på det. Er også litt usikker på om jeg vil ha litt farger der inne (gulveteppet, gardiner, sengetøy, etc.), eller om jeg vil holde det i svart, hvitt og grå/beigenyanser. Jeg finner nok ut av det etterhvert.
The woods were made for the hunters of dreams,
The brooks for the fishers of song;
To the hunters who hunt for the gunless game
The streams and the woods belong.
~Sam Walter Foss
Jeg er straks ferdig med en to ukers lang ferie, og det har vært utrolig godt! Jeg trengte det virkelig. Jeg har for det meste vært på hytten med (og uten) familien, og jeg har pusset opp rommet mitt der ute, slukt tre bøker, og sett litt på film på våte regnværskvelder. Men mer om det i senere innlegg.
I dag begynte jeg på et få-orden-på-livet-prosjekt. Det betyr organisering av soverom, badehyller, mathyller, klesskap, matoppskrifter, smykker, kunstsaker, prisoversikter, etc. Og det er sinnsykt krevende. Men også litt gøy når man først har kommet i gang. Dessuten innebærer prosjektet en hel haug med lister, og det er jeg jo veldig glad i.
Nå skal jeg nyte helgen så godt jeg kan, for på mandag venter hverdagen på meg.
Til dere som går på kafé med nesen i sky, og forteller at jeg lager kaffen feil; lag deres egen jævla kaffe.
Til dere som går på kafé og maser på at dere har bestilt mat for leeeenge siden når bestillingen kom for under to minutter siden; Lag deres egen jævla mat.
Til dere som går på kafé og klager på at musikken er for høy, for stille, for bråkete, for moderne, eller alt annet som muligens ikke passer deg; Jeg håper at edderkopper legger egg i ørene dine.
Til dere som går på kafé og ikke har kontroll på ungene dine; neste gang en av dem kommer bak kassen gir jeg dem masse sukker og lærer dem banneord.
Til dere som går på kafé og klager på ALT (at vi ikke har frappuchino med englestøv og regnbuer, at du får tilbake for mye/lite småpenger, at solen ikke skinner på plassen utenfor, at maten var for varm (Ja, det finnes dem som klager på sånt!), at du ikke kan få teen i glass (som sprekker på grunn av varmen. Ja, det har skjedd.), at du fikk for mye/lite iskrem, at maten koster for mye, at det er for varmt, at det er for kaldt, at vi ikke ligger på bakken og slikker skoene dine rene..); Dra til helvete. Og bli der.
Jeg tror jeg har vært borti det meste av mennesker det siste året. Jobben som kafédame er ikke så avslappende som det høres ut som. Etter en ti-timers lang arbeidsdag (på grunn av sykemeldinger og ferier), der jeg stod på kjøkkenet hele tiden, og poppet fram bak kassen der en kunde trommet med fingrene i bordet mens han fortalte meg hvor feil jeg gjorde alt jeg gjorde (for han hadde nemlig lært seg hvordan man skulle lage kaffelatte av noen av norges beste kaffemakere, bla bla bla..) kjenner jeg at jeg må få ut litt sinne og irritasjon. Det var tydelig at han aldri hadde jobbet med kaffe og kunder i hele sitt liv, for da hadde han aldri snakket til meg slik han gjorde. Så det han "kunne" var bare teoretisk. Og likevel stod han der og gjorde narr av meg foran både kollegaer og kunder. Og jeg må bare stå der å ta imot. Noen ganger skjønner jeg ikke at jeg orker.
Nå venter jeg bare på en etterlengtet ferie. Jeg trenger en pause slik at jeg kommer på de positive sidene med jobben min. For de finnes de også, men de er vanskelige å se når energinivået nærmer seg minus, og man føler at man bor på jobben. Når sjefen har dratt på ferie og man ikke får lov til å ta kontakt, og man plutselig sitter med alt ansvaret. Når alle rundt deg klager på ting som burde bli bedre (airconditionen, lagerplassen, hylleplassen, oppvasksystemet, fryseskapene, ovnen, kaffemaskinen, vaktlistene, vaktene, etc.). Når kommunikasjonen svikter. Når man blir oppringt hver dag av kollegaer som lurer på noe, eller trenger deg på jobb. Når man føler at man jobber hver dag, hele dagen, men likevel ikke får timene man skal ha. Når ingen nevner det du gjør bra - men klager på det du ikke får til..
Nå skal jeg sove. Håper jeg slipper å drømme om jobben. Igjen.
Jeg gikk alene, på vei hjem mot en tom leilighet. Tåken lå tykk rundt meg og flaggermusene danset i natten. Himmelen var tung og grålilla. To franskmenn snakket sammen på andre siden av gaten, og jeg glemte hvor jeg var et par sekunder. Jeg tenkte på sol og lange baguetter, fine franskmenn med fine klær, franske kyss, romantikkens by.. Jeg vred nøkkelen om i døren og gikk inn.
Noen ganger er det fint å tenke på livet som en bok eller en film. Å la kreativiteten ta over en liten stund. Jeg liker å fange små øyeblikk av dagen, enten i form av bilder eller tekst. Det trenger ikke å være noe som betyr noe, men en enkel hendelse, et par minutter alene med hjernen. Det jeg skrev ovenfor var da jeg var på vei hjem fra butikken, og det føltes ikke spesielt der og da, men når jeg tenker tilbake på det var det en av livets hverdagsgleder. Å se flaggermusene fly i tåken, lydene de laget og dansen de så ut til å danse. Å høre et fremmed språk i min egen by. Å late som om jeg var et annet sted, bare for et par minutter.
Nå har jeg begynt så smått å få ting på avstand, og jeg klarer å tenke normalt igjen. Jeg så på nyhetene i over syv timer i går, og fortsatte så snart jeg våknet i dag. Jeg ser vanligvis ikke på nyheter fordi tragedier går hardt innpå meg, men denne gangen klarte jeg ikke å la være. Og selv om jeg (heldigvis) ikke kjenner noen av dem som ble drept i går, har jeg en klump i halsen som ikke forsvinner. Jeg har lest om Oslo og Utøya i både norske og utenlandske aviser, fått med meg blogginnlegg og intervjuer fra folk som var på Utøya, lest oppdateringer på facebook og twitter, og sett mange av bildene. Det er så utrolig sterkt.
En bekjent av meg er en aktiv AUF'er og var på Utøya da det skjedde. Hun var en av dem som hoppet i sjøen, og ble heldigvis plukket opp av en av båtene som var i området. Mange andre var ikke like heldige. Jeg har lest om folk som gjemmer seg blandt likene av vennene sine, ungdommer som blir skutt ned mens de prøver å rømme, og om frykten og panikken under gårsdagens mareritt. Og jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det kan ha føltes.
Jeg har så mye mer jeg vil få ut, men jeg tror det er best at jeg runder av her. Personlige tanker og meninger er det mer enn nok av i resten av bloggverden og media.
Terrorangrep er et ord som har vært ganske fremmed for meg. Et ord som jeg hører ganske ofte, men som fort blir glemt igjen. Nå har det rammet Norge, og det har plutselig blitt noe reelt. Ikke bare noe man ser på tv, men noe som faktisk skjer. Det var jo bare et spørsmål om tid, men man blir likevel sjokkert.
Foto: Aftenposten.no
